Geehrte Herr Außenminister Steinmeier,
Herr Staatssekretär Thönnes,
Herr Direktor Kallinich,
Meine Damen und Herren,
På norsk sier vi at vi ikke kan leve av luft og kjærlighet alene. Luft og kjærlighet holder en stund og gir mye glede. Laks og pølser derimot, er mer håndfaste saker.
Om vi kunne satse på alle fire; luft, kjærlighet, laks og pølser – da ville verden blitt et bedre sted. Og Norge og Tyskland – vi kan ha det sånn. Slik har vi sammen formet vår nyere felles historie. Slik har vi hentet inspirasjon fra lange linjer i historien – overvunnet vanskelige år og funnet en moderne vei – vennskapets vei.
Jeg vil si noen ord om vennskap.
De nære, hundreårige norsk/tyske forbindelsene består nettopp av de hundrevis – tusenvis – av norske ungdommer, studenter, forskere, forretningsfolk, handelsreisende, kultur- og idrettsutøvere som har tatt veien hit. De mange musikere, kunstnere, tannleger, leger, arkitekter, ingeniører, teologer, fotballtrenere og så videre – mange, mange grupper i norsk samfunnsliv har tatt utdannelse her, har hatt praksis her, har lært her.
Det er dette som skaper bånd, strenger, en tett sammenknyttet kunnskapsvev – en vev som skaper rammen omkring det store norsk-tyske fellesskapet.
Denne veven består også av de tusener av norske turister til Tyskland og de tyske reisende som år etter år kommer tilbake til Norge.
Tyskland er Norges venn og Norge er Tysklands venn – kulturelt, teknologisk, økonomisk og politisk. Og Tysklands utenriksminister er også blitt en venn som viser interesse – er tilgjengelig og bygger opp om det nære forhold til sin norske nabo i nord.
De politiske forbindelsene har vært – de er – og de skal fortsette å være – gode. De er viktige, de er personlige. Min kollega, Frank Walter Steinmeier og de samtaler vi har hatt – også nå tidligere i dag – bekrefter dette, og han har på rekordtid skaffet seg kunnskaper om Norge. Og det går i alle fall ikke an å komme lenger nord i fastlands-Norge enn da vi besøkte Hammerfest sammen for et halvt år siden, verdens nordligste by. Lindes bygging av den Statoil-eide LNG-terminalen for mottak av norsk gass på Melkøya, viser norsk-tysk samarbeid i praksis. Høyteknologisk.
Et helt annet eksempel – våre felles sikkerhetsutfordringer: I Afghanistan og nå ved Libanon står – og seiler – norske og tyske soldater side om side. Jeg så det selv om bord på et MTB-fartøy i farvannet utenfor Beirut havn nå på tirsdag. Og i Afghanistan blir landets politi utdannet av norske og tyske tjenestemenn. Nå jobber vi tett sammen for å få til en ny giv i støtten til det afghanske samfunns gjenoppbygging. Og Steinmeier og jeg setter nå en ny dagsorden for å bidra til fortgang i internasjonal nedrustning.
Så er det økonomi og handel: Tyskland er Norges viktigste handelspartner.
Hver tiende krone i vår utenrikshandel kommer herfra. Nesten en tredjedel av den tyske gassforsyningen kommer fra Norge. Altså: Hvert tredje måltid i det tyske kjøkken kokes på norsk gass. Vi kan nesten si bearbeiding av hver tredje pølse! Og Tyskland er Norges nest største importland, etter Sverige.
Og så – kultur, selve grunnlaget, grobunnen, for mye av den andre kontakten, for de politiske bånd, industri- og handelsforbindelsene.
De kulturelle relasjonene har lange, sterke tradisjoner – og enda viktigere – de fornyes, hele tiden. Og de holder. Denne store utstillingen viser det. Og utstillingens katalog viser det – ja, den boka er i seg selv et imponerende arbeid. Den tjener som referanselitteratur.
I dag er Tyskland inspirasjonskilde, adresse og bosted for norske kunstnere og kulturarbeidere. Berlin trekker til seg flere norske kulturutøvere enn noen annen by i verden.
”Det handler om mennesker” – heter Thorvald Stoltenbergs selvbiografi. Thorvald har vært en av byggmestrene i det tysk-norske vennskapet. Han - og så mange andre - hentet inspirasjon fra en annen ruvende skikkelse; Willy Brandt. Ikke noe annet navn bærer fellesnevneren for det bilaterale forholdet bedre enn Brandt. Han trengte inn i hjertene til nordmenn og ga Tyskland et nytt ansikt for oss. For min 1960-generasjon var bildet av den tyske forbundskansleren som kneler foran minnesmerket ved den jødiske gettoen i Warszawa i desember 1970 en vekker om at vi levde i et Europa i endring. Det står som et av de sterkeste uttrykk for statsmannskunst, medmenneskelighet, oppgjør, forsoning, ønsket om å komme videre.
Norskfødte Rut (Brandt) var et bindeledd mellom våre to land. I dag lyser vi fred over hennes minne. Og jeg setter stor pris på at Peter (Brandt) står i denne tradisjon og er tilstede her i dag.
Det er derfor en ære å kunne overrekke Willy Brandt – prisen til tre skoler som aktivt har fremmet undervisningen i tysk og norsk språk. Kunnskap er nøkkelen til forståelse. Språk gir kontakter og kulturkompetanse, venner. Vi må satse på ungdommen.
Til sist, kjære venner, denne utstillingen er laget av mennesker med kunnskap og engasjement, og med solide institusjoner i ryggen og finansiell støtte i sekken. En spesiell takk til Norsk Teknisk Museum ved Hans Weinberger, Anne Riddervold og Sonja Wiik, som har produsert utstillingen; til professor Rainer Wirtz som har tilpasset den til tyske forhold; en stor takk til Helga Hernes og Wolfgang Brost; til professor Bernd Henningsen som var en av utstillingsidéens fødselshjelpere og som har redigert boken, og til professor Jan Brockmann for kunstnerisk veiledning. En stor takk også til det tyske utenriksministerium og nøkkelpersoner der som har holdt sin støttende hånd om denne utstillingen som har vært et hovedprosjekt i Hundreårsmarkeringen for å bli vist i både Norge og Tyskland.
Og en stor takk til sponsorene – og her i første rekke Siemens, Color Line, Statoil og RWE – og til sist – takk til professor Joachim Kallinich og hans dyktige medarbeidere ved Museum für Kommunikation som har tatt så vel i mot utstillingen her i Berlin.
Evt innlede på tysk (er ikke nødvendig): Es ist mir eine grosse Freude, die Gelegenheit bekommen zu haben, zusammen mit meinem guten Kollegen Frank Walter Steinmeier, zu der Eröffnung dieser Ausstellung beitragen zu dürfen. Wie die meisten meiner Landsleute verstehe ich zwar einiges Deutsch, und fühle mich in Berlin wie bei guten Nachbarn und unter Freunden. Leider muss ich aber gestehen, dass ich selbst Eure Sprache nicht so gut beherrsche, dass ich Ihnen damit quälen möchte. Erlauben Sie mir deshalb bitte jetzt ins Norwegische zu wechseln.